En dame med mange hatter

Ellen er en dame med kreativitet, initiativ og med lidenskap for hatter.

Foreningsmennesket
Ellen er foreningsmenneske; Hun er medlem av de fleste foreninger i Sande - også utenbygds foreninger.
Til egen forundring oppdaget hun da siste “Rundt Sandebukta” kom ut  at hun ikke var medlem av Sande Historielag – og så hun som elsker historie!

Ellen er ikke bare medlem av foreningene - hun er et meget aktivt medlem av de fleste. Seniordansen sier hun ligger hennes hjerte nærmest, ikke bare gir den mosjon, men hun må bruke hjernen - konsentrere seg.

Hun er også meget engasjert i Forsvarsforeningen og Kvinners frivillige beredskap, hvor hun sammen med Ingrid Aasnes er innvalgt fra Bygdekvinnelaget. 

NAF har tildelt Ellen Honnørplaketten som takk for sin innsats gjennom mange år. Og hvis hun skal på galla kan hun pynte seg med Forsvarsforeningens medalje i gull.
“Sandebragden”, for sitt store arbeid for bygdas beste, fikk hun allerede i 1992.

Sande Pensjonistforening
Her ble hun valgt til leder i år og her får hun bruke noe av sin ukuelige energi og gode humør.  Sande Pensjonistforening er åpen for alle pensjonister.  De har møte på Aktivitetssentret 3. onsdag i måneden, fra kl.17.30 til ca. 20.00.

De har egen musikkgruppe; Daniel spiller fiolin, Ingar gitar og Hugo trekkspill.  De synger mye så det er godt å ha tonefølge.

- Kommunen er raus. Både pensjonistforeningen og Seniordansen får gratis lokaler, sier hun.
Hun forteller hvordan foreninger sliter andre steder der kommunene ikke er så velvillige, der strever de hardt for å kunne holde møtene.

- I Sande har kommunen forståelse for at disse aktivitetene er en del av folkehelsa. Så det er en god kommune å bo i.

Kort om Ellen
Hun er født i Strømsgodset 15.04.31, men har bodd på Danvik i barndom og oppvekst.  Den tid Danvik lå i Skoger, gikk hun på Danvik skole, tok artium på Latinskolen i Drammen og ble utdannet bioingeniør på Drammen sykehus. 

Så traff hun militærmannen Karsten Stampe, og sammen fikk de to barn, en gutt og ei jente.

Men å være gift med en militær betyr flytting. Stadig fikk han nye beordringer slik at de har flyttet 10 ganger.
For henne som var sykehusutdannet, var det ikke vanskelig å få nye jobber, selv
om hun var hjemmeværende i 11 år. 

På Jessheim måtte hun prøve seg som lærer på en åpen skole.  Å være lærer er det hardeste arbeidet Ellen har hatt, hun var utslitt når juleferien begynte. Så da forsto hun vitsen med lærernes lange ferier, de er nødvendige. 

Men belønningen føltes stor når hun mange år etter traff store “slamper” på gata som sa “Hei frøken!”.

På Jessheim startet hun også Ungdommens Røde Kors og ble distriktsleder i Akershus.

Allerede i Drammen var hun med i Unge Høyre, men det var under oppholdet på Jessheim hun begynte sin politiske karriere som Høyres representant i kommunestyret.  I Sande satt hun 20 år i Kommunestyret og to perioder i Formannskapet.

I 1980 ble Karsten krigskommissær i Buskerud med kontor i Drammen.  Endelig kunne de flytte til gården som Karsten hadde arvet i Hanekleiva.  Og Ellen fikk jobb på laboratoriet på sykehuset i Drammen for så å få jobb på det nyopprettede legesentret på rådhuset i Sande.

“Togstopp-Ellen”
Da Ellen kom til Sande, oppdaget hun at stasjonen var nedlagt og toget suste forbi den. Ellen satte seg i sving; Det ble en komité på seks, møter og brev med ordfører, jernbaneverket og samferdselsministeren.

Ellen har en tykk ringperm full av papirer og avisutklipp fra sin kamp.  Og kampen førte fram.  I 1988 var det for første gang togavgang fra Sande - da hadde det ikke stoppet tog i Sande på ti år!

Ellen møtte opp med kaffe og boller, den gamle stasjonsmesteren Ove Kristiansen spilte trekkspill og noen studenter fra Norges Landbrukshøgskole underholdt (de hadde kommet helt overraskende fordi de hadde hørt om sensasjonen). 

Det var stor stemning blant de mange frammøtte på perrongen i pøsende regnvær, men det var bare to reisende da toget la i vei i retning Drammen.

Men passasjerantallet økte fort. Det førte til en økning på Vestfoldbanen på 15 %, leste jeg i et avisutklipp.
Og nå er hele Sande glade for at vi har togstopp - ikke minst pendlerne (når togene går). TAKK Ellen!

Stasjonsbygningen 
Nå har Ellen oppdaget at stasjonsbygningen er stengt.  Ellen er forbannet på jernbanen som ikke vil drive stasjonen, de har fått billettautomat.  Ingen andre tror det lønner seg å drive kiosken når de ikke får selge togbilletter der - automatalderens velsignelse. 

Ellens kreative sans er straks i gang.  Hun har kontaktet ordfører og andre, og alle synes det er synd at lokalene står tomme, men det er ikke kommunens jobb å drive kiosk.

Jeg hadde nettopp satt meg ned for å intervjue Ellen da telefonen ringte.  Hun hadde kontaktet en hun mente kunne få noe ut av lokalene - en annen kreativ dame som kunne ha kiosk, kafé, utstillinger og musikkaftener og en liten bar. - Masse muligheter, mener Ellen.

Kavaler og venn
Ellen var lenge alene etter at Karsten døde.  I et selskap hos sin bror fikk hun en hyggelig mann til bords. 

De kom ualminnelig godt overens, begge hadde mistet sin ektefelle i kreft, begge likte musikk, film, kunst og litteratur. De elsket å reise og nå fikk begge en å dele sine interesser med.  Det gikk ikke lenge før de dro ut på en lengre reise sammen.

Men de bor ikke sammen. Olav har hus, hytte og barn i Sandefjord.  Ellen bor i generasjonsbolig med sin datter, svigersønn og datterdatter i Hanekleiva, mens sønnen har overtatt gården. 

Både Ellen og Olav trives med livet slik de har det.  Forholdet er akseptert av barn og barnebarn på begge sider, så nå biler de fram og tilbake Sande - Sandefjord. 
Mens jeg var hos Ellen, kom Olav.  De skulle til Drammen og se på en framføring på Drammens Teater som Ellens datterdatter var med i.

Mange hatter
Hos en så aktiv dame som Ellen er planene for sommeren mange: To bryllup, et slektsstevne, tur til Laos og Kambodsja med mer.

Ellen er full av vigør, det har vært en morsom jobb å intervjue henne. Det siste jeg ber henne om er om kan jeg kan få fotografere henne i noen av hennes mange hatter? 

Olav er snar med å innskyte: - Jeg har kjøpt den peneste. 
Men sin perlende latter svarer Ellen ja – og vi får atter en morsom stund...